Det har i årtier vært skrevet side opp og side ned i ulike medier om at skøytesporten i Norge er inne i en nedadgående spiral. Helt siden de fire S-ene, nemlig Stenshjemmet, Sjøbrend, Stensen og Storholt la opp på det tidlige 1980-tallet, så har dette vært et tilbakevendende tema.
Og det er et uomtvistelig faktum at norske skøyteløpere ikke lenger nyter den samme respekten internasjonalt som de gjorde i storhetstida på 1960- og 70-tallet. Selv om nordmenn har feiret mange enkeltseiere i nasjonale og internasjonale skøytemesterskap siden gullalderen, så har bredden og rekrutteringsgrunnlaget i skøytemiljøet skrumpet stadig mer inn.
For eksempel var det et håp i skøytekretser at Johann Olav Koss fantastiske prestasjoner under Lillehammer-OL i 1994, der han tok 3 gullmedaljer og samtidig satte nye verdensrekorder i samtlige 3 løp, skulle føre til økt interesse for skøyteløp blant barn og ungdom. Men dette skulle dessverre vise seg ikke å slå til.
Rekrutteringen fortsatte bare å minke, og barn og unge fant andre interesser og idretter å utfolde seg innenfor. Mange eksperter, både selvutnevnte og mer allment anerkjente, har lansert mange teorier om hva som kan være grunnen til dette.
Hvorfor er ikke skøytesporten like populær som før?
Det er ikke bare blant barn og unge at interessen for skøytesport er dalende. Det er en generell trend over hele Europa at det tradisjonelle skøytepublikummet svikter skøyteløpene og heller går på fotballkamp eller andre arrangementer. Enkelte hevder at noe av forklaringen kan ligge i at skøytesporten ikke har gjort nok for å øke underholdningsverdien, i motsetning til andre vinteridretter som langrenn og skiskyting.
Mens langrenn før i tiden var en sport der du kunne sitte i det uendelige og stirre på et snøtungt grantre og vente på at en skiløper skulle komme ut av skogen, er dagens langrennssport mye mer medietilpasset, med kameraer som følger løperne fra start til mål.
Og skiskyting, som før i tiden var en av de minst tilgjengelige aktivitetene, har gjort mye av det samme i forhold til å bli mer publikumsvennlig, og er i dag en av de mest populære vinteridrettene. Mens skiskyting og langrenn før i tiden foregikk langt ute i skogen, var skøytesporten tradisjonelt mye mer urban, og foregikk på store stadioner inne i byene.
Her ligger kanskje noe av forklaringen på nedgangen i popularitet. Skøytesporten ga nemlig slipp på tradisjonelle arenaer som Bislett og flyttet til Vikingskipet på Hamar, mens langrenns- og skiskytingsarrangementene samtidig kom nærmere byene og ga skøytesporten økt konkurranse som det mest attraktive tilbudet.
Samtidig beveget utviklingen innen skøytesporten seg bort fra utendørs skøytearenaer som Bislett og over mot innendørs skøytehaller, som det ikke finnes nok av i Norge til å kunne arrangere store skøytemesterskap som kan konkurrere mot idretter som fortsatt er utendørsaktiviteter og dermed ikke like stedbundne.
Barna liker det som er populært
En ting som er viktig å være klar over når det gjelder barn og skøytesport er at barn i like stor grad som voksne plukker opp og følger trender innen samfunnsutviklingen. Når barna stort sett ser langrenn, alpint, fotball, håndball og skiskyting på TV, og opplever at det er det de voksne synes er attraktivt og verdt å bruke tiden på, så er det heller ikke så rart at det er disse idrettene barna begynner med.
Det er alt i alt mange færre voksne som tar med seg ungene sine til nærmeste skøytebane fra de er helt små, som det er de som drar med seg ungene på skiturer. Dette er ikke riktig måte å prøve å vekke barnas skøyteinteresse på. Hvis man vil at barna skal få interesse for skøyteløp og skøyteidrett helt fra de er små, må man la dem få sjansen til å prøve seg på isen allerede fra de er store nok til å gå på egne ben.
Dette høres kanskje opplagt ut, og det er det i grunn også. Grunnen til at dette ikke skjer i tilstrekkelig grad henger nøye sammen med de voksne og deres prioriteringer. Jo flere voksne som er genuint interessert i og glad i skøytesport, jo flere barn kommer til å fatte interesse for skøytesporten.
Drahjelpen som skøyteeliten får fra et og annet stjerneskudd er begrenset. Skøytesport er som all annen idrett på dette området, og for å få et størst mulig toppsjikt må man ha et bredest mulig breddesjikt.
Idrettsglede innen skøyter
Det er kanskje lett å se seg blind på oppgaven med å gjenreise fedrelandets ære innenfor skøytesporten når man snakker om barn og skøyter, men man må ikke gjøre den store tabben å glemme idrettsgleden oppe i alt dette.
Gleden et barn opplever ved å mestre sine første skøyter og lære seg å gå på skøyter for første gang kan sammenlignes med gleden en OL-deltaker opplever ved å vinne en 5000-meter. Det må være idrettsgleden som avgjør om et barn får gløden og interessen og lysten til å satse på skøytesport i mer organiserte former senere i livet.
For å gjenreise en skøytekultur i Norge som kan sammenlikne seg med, og endog overgå langrenns kulturen som dominerer i dag, handler det ikke så mye om hvem som står på toppen av seierspallen med gullmedaljen rundt halsen mens nasjonalsangen spilles under de store internasjonale konkurransene.
Det handler i like stor grad om hva barna våre velger å gjøre når de kommer hjem fra skolen, etter at leksene er gjort. Setter de seg ned foran TV-en med mobil og nettbrett og Facebook, Instagram, og Snapchat, eller napper de med seg de velbrukte lengdeløps- eller kunstløpsskøytene som snart er utslitte, og stikker bort til ishallen eller nærmeste islagte plass for å henge med kompisene og ha det kult?
Både ishockey, kunstløps- og lengdeløpsskøytemiljøet i Norge rapporterer om for få ishaller og utilfredsstillende treningsforhold, men ishaller er dyre å bygge. Kanskje løsningen ligger i å fire litt på kravene til at skøytesporten absolutt skal være en innendørssport, og heller satse på flere utendørsbaner for både ishockey, kunstløp og lengdeløp, og å gå litt tilbake til røttene?
Kanskje kan skøytesporten slik igjen få en ny storhetstid!